I den innerste avkrok finner du dem. De er vakre, vennlige, morsomme og fremfor alt: de mestrer kunsten å sy.
De syr de vakreste ting, kler opp familien med eget design, syr til naboen og Martha Louise.
Intet annet teller for dem.
De syr. Det er det de kan. det er det de vil. Det er det som gir mening i en ellers
tom hverdag.
Jepp. det er oss det! Innmari gode til å sy, våre plagg er kun en drøm for de fleste.
Ja,- det er slik vi er. Sydamene.
Eller?
Kanskje er det ønsket om å sy som er mest sant her. Og det er her- i massevis! Vi syr og spretter. Å sprette er like fint som å sy.
Nesten.
Velkommen til vår verden.
Dette er mitt første blogginnlegg her på sprette- og syklubben, og jeg tror det faller godt inn under bloggens ånd. Sy og sprette. Det er først og fremst det jeg gjør.
Det var tre bukser som trengte reparasjon, alle tre på knærne. Ja, det er hardt å være 4! Jeg tok i bruk god gammeldags lappe-reparasjon på den første buksen. Fant etdongeri-liknende stoff som ikke skilte seg altfor mye ut fra buksestoffet. Tråden, derimot, ble altfor lys, da jeg selvfølgelig ikke hadde en farge som matchet. 
Men det tok tid. Ny symaskin og greier, ikke lett å finne ut hvordan den automatiske tråd-i-treder'n virker... Dessuten er et buksebein i størrelse 104 temmelig smalt. Knotete sted å lappe på!
Da den første buksen var ferdig, ville jeg teste ut denne maskinens automatiske stoppe-søm. Men jeg kunne ikke finne riktig fot; og her endte mine reparasjoner for i dag. Snakk om å (ikke) ha orden i sysakene!